Kva landskap er umisteleg for deg? Kunne du bryte lova for å forsvare det? "Stilla – en forestilling" handlar om stadstap, og om sivil ulydighet.
Det handlar om å stå og lytte medan isen legg seg på elva, om naivitet, og om å gå på en sti beina kjenner fra før. Om menneskerettigheter og monstermastar, om vindturbiner og gjeddekaker, og om gruveslam og fjordfiske. Forestillinga inviterer til ein samtale mellom dei tre skodespelarane, og spesielt inviterte gjester.
Kor står kampane i vår eigen del av verda i dag? Kva ville vore umisteleg for oss? Kva kunne sjølv lenka deg fast for å protestere mot?
“Stilen er slentrende og uhøytidelig, men regien er stram nok til at jeg får følelsen av at hvert ord teller. De tre utøverne forteller om sin tilknytning til steder som Pasvikdalen samt frykten for at arter skal utryddes og at et steds egenart skal ødelegges gjennom industri og utbygging. Utøverne snakker fra et samisk perspektiv, men kjærligheten de viser til sine steder er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i. Flere i publikum har også nære forhold til utvalgte plasser. Vi får beskjed om å skrive navnene på disse plassene på kaffekoppene våre, noe som setter i gang flere samtaler. Stilla er stillferdig, men handler om individuelle, relasjonelle og økologiske kriser. Forestillingen overbeviser om at ødeleggelsen av naturområder kan oppleves som en eksistensiell trussel. Her står naturen så sterkt at den nærmest blir hellig, ikke bare som uttrykk for en større økologisk harmoni, men også for enkeltindividet.”
