Brandos første Oscar og Kazans andre i et av de store amerikanske gangsterdramaene
Elia Kazans Storbyhavnen (On the Waterfront) er et av den amerikanske etterkrigfilmens aller mest sentrale verk, basert på en artikkelserie om kriminalitet i New Yorks havneområde. Tyveri, korrupsjon, mord og alskens skitne metoder var bestanddeler i de lyssky aktivitetene som tappet havnen for beløp i millionklassen.
I filmen møter vi Terry Malloy, tidligere bokser og havnearbeider, som blir vitne til mordet på en kollega som skal i retten for å vitne mot gangsterne. Dette fører Terry ut i et moralsk dilemma, hvor han dras mellom en ærlighet promotert av presten Barry og den uskyldsrene Edie på den ene siden, og lojaliteten til den lokale havnebanden, anført av Johnny Friendly og Terrys egen bror, Charlie, på den andre. Når de så tar livet av Charlie, "som en advarsel", bestemmer Terry seg for å vitne.
Få har stilt spørsmål ved filmens status som mesterverk. Mye av dette skyldes Marlon Brandos innsats. Som representant for såkalt method acting var han med på å introdusere en ny spillestil i amerikansk film, mer introvert og personlig. Med Marlon Brando og James Dean ble det lov å mumle på film. Elia Kazan visste å nyttigjøre seg av den mer personlige spillestilen og omtalte method acting som «the best thing professionally that happened to me».
Filmen ble belønnet med hele 8 Oscarpriser da den kom ut, inkludert alle de største kategoriene som beste film, regissør, manus og mannlige hovedrolle.
