AVLYST! Konsert Sjokkbrekk (tidl. Prefix

Tekstene til Martin Nordli løfter bakgatenes univers opp til et høyt litterært nivå. Med et rått musikalsk bakteppe blir opplevelsen episk. Martin Nordli – Tekster og vokal, Jørn Skau Ellingsen - Gitar/Beats, Jon Mihle - Bass

Dørene åpner 19:00. Alle rettigheter i baren. Dette blir fett!

Om bandet:

Hos Sjokkbrekk står språket først, og der musikken ikke polerer, men presser, drar og river i teksten til den ryker. Martin Nordli står foran mikken og kaster ut linjer som «jeg stiller klokka etter bikkjas bevegelser» og «vrenger språket som ei hølete skjorte». Det er presist, skakt og nådeløst observert – poesi levert med kropp og friksjon.

Bak ham drar Jon Mihle bassen ned i mørke kjellerrom, mens Jørn Skau Ellingsen lar gitar og beats blafre som en løsna forgasserslange: ustøtt, insisterende og umulig å ignorere. Dette er pønk renska for paroler, men med altfor mye på hjertet. Tekstene kretser rundt rettighetskataloger som for lengst har gått skeis, selvdiagnoser ingen lege vil ta i, og figurer du kjenner altfor godt igjen fra kommentarfelta. Alt leveres med en blanding av desperasjon, tørr humor og rein, ufiltrert tekstlig skadefryd.

SJOKKBREKK rygger en svart Audi A6 inn på scenen, speller et sett og stikker igjen. Ingen ekstranummer. Ingen forklaring. Bare et par nye riper i parketten.

SJOKKBREKK skrur deg ikke opp – de skrur deg fra hverandre. Dikt forkledd som pønklåter, fremført med en intensitet som krever tilstedeværelse. Resten av livet kan stå på pause i bakgrunnen. Dette er noe du må være i rommet for å oppleve.

SUPPORT// OPPVARMING MED TOR TROLLSTØL

Tor Trollstøl er en gitarist som blant annet spiller instrumentaler inspirert av folkemusikk fra rundt verden og pre-rock'n'roll populærmusikk. Hans nyeste utgivelse Ferien i Limbo, er sånn Sydenmusikk hvis ideen om en strandbar er oversvømt av 40-talls Hollywood-film, og komponisten selv aldri har fått reist til Syden. En potpurri av salsa, rhumba, mandinka, og noe sentral-asiatiske stepper for syns skyld. Som eksotika prøver å være folkemusikk, som Tikibar aldri prøvde å representere en faktisk kultur men en drøm blandet fra mye forskjellig.