I et univers som gliser i samme retning som Raga Rockers, Dum
Dum Boys, Ingenting og Jokke, lirer «Svelene» av seg
fandenivoldske rockelåter, ofte med dypereliggende meldinger
mellom linjene, og et særegent glimt i øyet. Alt servert med
tekster på Nordfjord-dialekt og stort allsangpotensiale.
Bandet har gitt ut åtte plater; «Delvis Skya Oppholdsvær»,
«Live På Fabrikken» , «Tegnestiften», «Sanne
Episoder»,«Håpløst Håpefull», «Fri Fugl», «Sveiv i gang» og
«Sjangledans» i tillegg til singler, og jobber stadig med nytt
materiale.
Svelene har i mange år vært Malakoff Rockfestival sitt faste
husband der de har servert heidundrendes og energiske
konserter som det går vandrehistorier om. De siste årene har
arbeidet med nytt materiale og et stødigere, mer variert sett
med akustiske innslag, gjort Svelene mer forberedt på å spille
alt fra mindre klubber til store festivalscener.
Svelene har holdt det gående i langt over 20 år med konserter
på klubber og festivaler rundt land og strand, og har siden 2018
opplevd en «ny vår» med slipp av fem plater, utsolgte konserter
inkludert fulle hus på Gymmen i Nordfjordeid, Stryn, Trandal
Rockefestival, Inside og Garage i Bergen, Stødt i Ørsta, Tredet i
Volda, Havly i Bremanger og Bremanger Fjordhotell og mye
mye mer. Svelene var åpningsband på både Strandfestivalen i
Måløy og Malakoff 2019, og har siden da spilt fast på Malakoff.
Bandet ble i 2014 tildelt Eid kommune sin kulturpris.
TRIPOD - LÅTENE BETYR ALT!
Noen presseskriv tar utgangspunkt i at bandet eller albumet som nå skal presenteres er det største, mest banebrytende og hypede i manns minne. “Dette sjangeroverskridende bandet har gjenoppfunnet rocken, og kan ikke sammenlignes med noe du har hørt i hele ditt liv!” eller “Denne plata vil forandre hvordan du noensinne har sett på musikk!”, liksom. Tripod er ikke der. De trenger ikke å snu verden på hodet eller blande inn peruviansk frijazz og futuristisk scramrock i låtene sine. Låtene. Der har du stikkordet for Tripod. Ikkeno pretensiøst tøv, tant og fjas, ingen heseblesende trendhopping og null interesse for å bli noen de ikke allerede er. Gode låter, derimot…
La oss spole kjapt tilbake: Tripod ble dannet i 2002, og slapp debutalbumet “Nevermind This Black Album” i 2008. Albumtittelen forteller nesten alt du trenger å vite om bandets inspirasjonskilder, men likevel klarte de å levere sin stoner-inspirerte metal kombinert med reale doser klassisk grungerock med en såpass ærlig ekthet at de framstod som en genuin og solid arvtager etter de storhetene som kom før dem, og ikke noen blek pastisj.
Oppfølgeren “Four Coins” (2012) var produsert av selveste Beau Hill (Ratt, Europe, Alice Cooper m.fl .). Bandet hadde brått fått internasjonal oppmerksomhet og den påfølgende turneen tok dem blant annet til Kina. I 2014 slapp de sitt tredje album, “Devil Feeder”, innspilt i Tsjekkia. Her gjestet strykere fra Praha Filharmoniske Orkester, og var med på å løfte bandets sound, selv om musikken fremdeles var tro mot bandets røtter i grunge og metal. Bandet hadde nå opparbeidet seg en trofast fanskare, ikke minst live, men etter kun noen få konserter i kjølvannet av tredjeskiva, ble det stille fra Tripod. Lenge.
Så i 2020, under en fisketur, fant bassist Espen Bjørnholt og trommis Åge Solheim ut at det kunne vært gøy å skrive noen låter igjen. Vokalist Knut Arne Lillestøl og gitarist Stein-Inge Øien ble involvert, og brått var det klart at Tripod faktisk var tilbake. Men istedenfor å stille seg på den høyeste fjelltopp med megafon og skrike om “comeback”, benyttet de anledningen imens verden var corona-stengt til å skrive flere låter. Og enda flere. Til slutt satt de med nesten 40 låter, og var såpass fornøyde med mange nok av disse til at de vurderte å lage et dobbeltalbum. Men dette er Tripod, ikke Led Zeppelin.
Dermed bestemte de seg for å prioritere høyest mulig kvalitet, og satte i gang det de selv beskriver som en fin prosess med å få bort daukjøtt. Og noen solide runder...
