Elias Akselsen & Stian Carstensen

Elias Akselsens stemme er på mange måter lydsporet som majoritetssamfunnet forbinder med romani/taterne, og han var lenge en av få som sto fram og gav folket et ansikt. Akselsen lærte sang og formidling på tradisjonelt vis, rundt bålet med sin taterslekt, og har blitt en svært viktig representant og talsmann for taternes kultur og historie i Norge. Han ble tildelt Kulturrådets ærespris i 2023 for å være “Norges fremste formidler av romanifolkets sangtradisjoner”.

Siden år 2000 har Akselsen gitt ut fire plater i samarbeid med Stian Carstensen. Carstensen er en virtuos multiinstrumentalist (trekkspill, gitar, banjo, fløyter med mer), komponist og underholder. Han har blant annet vunnet Spellemannpriser med bandet Farmers Market, og ble nominert til nordisk råds pris for platen "Musical Sanatorium".

Konserten markere avslutning av kunstprosjektet "Forsoning" i Bergen domkirke.

Foto Akselsen/Carstensen: Nina Djærff

UTSTILLINGEN

Liv Dysthe Sønderland står bak årets kunstprosjekt i Bergen domkirke.

GOING GREY er en installasjon laget spesielt for Bergen domkirke, satt sammen av tidligere og nye arbeider.

Fra 1897 og frem til 1989 utførte Misjonen en systematisk assimileringspolitikk på vegne av den norske staten.

Romanifolket/Taterne (de reisende) er et semi-nomadisk folk med røtter i India og med en 500 år lang historie i de nordiske landene, først omtalt i Stockholm i 1512. De er en av Norges fem nasjonale minoriteter. Denne anerkjennelsen kom først i 1998, da Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter.

De reisende har blitt utsatt for en lang og hardhendt fornorskning med stigmatisering, kontroll, tvangsassimilering og systematiske inngrep i familieliv, språk, kultur og identitet.

Kunstprosjektet er et skritt mot forsoning.

OM FORSONING

Tekst: Biskop Ragnhild Jepsen

Forsoning er noko av det vakraste som kan skje mellom menneske, og samstundes noko av det som krev mest av oss.

Forsoning tek ikkje bort historia om urett, den kan ikkje og skal ikkje viske ut det som har skjedd. Nokre sår blir verande, og vi som skal leve vidare, må leve med det som ikkje heilt kan helast. Det er smerte i det. Forsoning er ikkje det same som å få alt tilbake.

I kristen tru er krossen sjølve symbolet på forsoning; at kjærleiken tek på seg smerten i staden for å plassere henne på andre. Difor er forsoning også smertefullt: At nokon må bere smerte for at relasjonen skal gjenopprettast. På krossen på Golgata forsona Gud verda med seg. Det er grunnlaget for at vi i det heile tatt kan forsonast med kvarandre, og med oss sjølve.

Så forsoning er lag på lag.
Det er å erkjenne uretten ein har påført den andre.
Det er å kome til rette med fortid og historia som generasjonane før oss har opplevd,
og som har forma ein sjølv og den ein er.

Det er å strekke ut hender.
Fyrst frå den som har gjort seg skuldig i urett. Alltid må den handa kome fyrst.
Så frå den som er råka av uretten.
Tid og tillit vil vise om noko kan vokse fram:

Fyrst når hendene møtes, kan trua på forsoning skje.